Livshistorier

Fra å være sengeliggende til å drive en veldedig organisasjon med 500 brukere og hjelpere.

Navn: Eldrid Antonesenbilde eldrid
Alder: 45 år
Sivilstatus: Gift, 1 barn og 1 barnebarn
Bosted: Kleppesjøen, Sund kommune på Sotra utenfor Bergen
Interesse: Strikking, lesing, familien, hjelpearbeid, sosial rettferdighet og miljø
Utdannelse/jobb : Barne og ungdomsarbeider. Leder Sundenglene hjelpegruppe
Facebook: https://www.facebook.com/Sundenglene/info

Hva er Sundenglenes hjelpegruppe?
Det er en frivillig organisasjon som hjelper vanskeligstilte folk i Sund, Fjell, Øygarden, Askøy og store deler av Bergen. Vi samler inn og deler ut klær, mat, sko, leker og utstyr til de som trenger det helt gratis. Ingen spørsmål, ingen fordømmelse. Det eneste som kreves, er at du gir noe tilbake til noen andre som trenger det. Senere, eller nå med det samme. Ikke i form av penger, men i form av hjelp. Får du mat og klær til barna dine, kan du for eksempel hjelpe til med å rydde på lageret, strikke sokker, kjøre noen til legen eller stille opp som barnevakt.
Sundenglenes hjelpegruppe arrangerer også sosiale aktiviteter for barn og voksne. Telttur, svømmekurs, strikkekafè, julefester, rideturer, turer til familieparker osv. Alle aktivitetene er gratis for brukerne.
Alle som er i en økonomisk vanskelig situasjon kan søke hjelp hos oss. Det er kun jeg som vet hvem som er på listen for hjelp. Det er kun jeg som kjenner til alle behovene de har. Men de andre hjelperne møter jo ofte på brukerne og da vet de at taushetsplikten gjelder.
Vi pleier aldri å gi bort penger. For hvis det er et problem med f.eks alkohol, så går ofte pengene de får til dette i stedet for mat.

Hvorfor ønsker du at de som får hjelp skal yte tjeneste tilbake?
Jeg jobber ut i fra “hjelp til selvhjelp” prinsippet. Folk som trenger det skal få nødvendig hjelp og dermed komme seg opp av gropen de har havnet i. Å yte noe tilbake gjør noe med egenverdet. Man er ikke bare et «offer » men kan også selv bidra for at andre skal få det bedre. Tjenester blir utvekslet og engler avler engler.

Hvordan fikk du ideen til å starte denne hjelpegruppen?
For mange år siden måtte jeg og mannen min slutte i jobb på grunn av kronisk sykdom. Vi var på attføring og sykemeldinger i årevis. Alle som har vært avhengig av trygdekontoret, som NAV het før, vet at man ikke akkurat får mye penger derfra. Vi var rett og slett fattige denne perioden. Vi hadde det så trangt at det ikke gikk rundt og vi måtte ty til svigerfar for å få sko til datteren vår og strømmen ble stengt flere ganger. En periode hadde vi bare penger til middag to ganger i uken. Det gikk sport i å finne middager til 25 kroner, vi passet alltid på så datteren vår fikk nok mat.
Så oppdaget jeg «kiwigarantien». Dvs. at all mat du finner som går ut på dato i dag eller i morgen får du gratis. Finner du noe som har gått ut på dato, får du ny vare. Utenom alkohol og tobakk, der får du pengene. Vi levde på denne garantien en god stund. Jeg fant matvarer som tilsvarte 9700kr, helt utrolig!
Vi kom oss ovenpå etter mange år. Jeg bestemte meg for at jeg ville være en hjelpende hånd for de som skulle trenge det. Fordi jeg visste hvordan det var å være alene i fattigdommen uten familie og støtteapparat. Jeg begynte å dele ut mat og klær til noen få jeg visste om som slet veldig og til uteliggerne i Nygårdsparken. Men det var så mange! Behovet var så stort at jeg kunne mette en familie, for så å snu meg rundt og finne en familie til. Folk kom på døren og så ydmykt spurte om hjelp. En mor fortalte meg at hun og familien spiste brødskiver med syltetøy gjennom hele påsken. Det ballet på seg og vokste og vokste. Jeg klarte ikke dette alene, så jeg tok inn noen hjelpere og registrerte gruppen i brønnøysundregisteret. Da kunne vi motta donasjoner fra blant annet gjensidigestiftelsen og grasrotandel fra Norsk Tipping. Sundenglenes hjelpegruppe ble født. sundenglenes hjelpegruppe

Hvor mange mottar hjelp i dag?
I dag har vi ca 500 hjelpende og brukende» engler.» Det finnes ingenting typisk med de som trenger hjelp, det er alle slags folk fra alle typer samfunnslag. Barnefamilier, enslige og eldre. Nordmenn og innvandrere. Noen trenger hjelp et par måneder, andre trenger hjelp over lengre tid. Noen har ikke penger til å betale en legeregning, andre har ikke undertøy til barna sine. Folk går langt for å skjule fattigdom, ofte så langt at det synes umulig å komme seg ovenpå igjen.

Hva forteller disse tallene deg om behovet i dagens samfunn?
Fattigdom i Norge er et tabu. Nordmenn gjør alt de kan for å skjule sin fattigdom og tar gjerne opp lån for å klare seg gjennom neste periode. Det sitter langt inne å be om hjelp, de sitter heller hjemme og spiser kattemat. Innvandrere er mer åpne og villige til å ta imot hjelp.

Hvordan står det til med givergleden til folk?
Hjelpegruppen er helt uten pengestøtte fra staten og er derfor avhengig av at folk, bedrifter og stiftelser støtter oss med midler.
Jeg savner mer vilje til å donere tiden sin og praktisk hjelp. Å få hjelp til klær, leker og tilsvarende er mye lettere enn å gi av sin tid. Vi har fått inn mye rart. Alt fra alkohol til brukte truser og pornografisk litteratur. Men i det store og hele får vi veldig fine ting, og folk er flinke til å gi. De fleste forstår at selv om man er fattig, vil man ikke se ut som en fattig. Vi har høy standard på tingene vi deler ut og det er brukerne glade for. Før jul, for noen år siden, fikk jeg åtte kartonger med ullundertøy til barn fra Janus. Alt var helt nytt og folk gikk bananas. Det er sånne ting de ikke har råd til å kjøpe selv.

Får du og dine hjelpere økonomisk kompensasjon for det harde arbeidet? Har du “vanlig” jobb ved siden av?
Nei. Jeg har ikke blitt frisk igjen, så jeg er uføretrygdet og ikke i «vanlig» arbeid. Men jeg kan ikke bare sitte på rumpa og legge meg ned for å dø av den grunn. Jeg disponerer de kreftene jeg har og driver Sundenglenes hjelpegruppe så godt jeg klarer. Det gir meg veldig mye å kunne hjelpe andre, det er jeg som sitter igjen som den største vinneren. Ikke økonomisk, men på annet vis. Vi trenger enda flere til å stille opp, men den eneste lønnen du får her er å gjøre andre glade.
Hvilken betydning har Sundengelenes hjelpegruppe fått i lokalmiljøet?
Det er et mye bedre samhold i lokalmiljøet. Fordi vi arrangerer mange sosiale aktiviteter for alle samfunnslag og ulik etnisk tilhørighet, så har folk faktisk blitt kjent med hverandre. Fattige folk isolerer seg ofte fordi de ikke har penger til å delta på noe. Men de kan være med på våre aktiviteter, det er ikke viljen eller lysten det står på. Tidligere var mange veldig skeptiske til asylmottaket her. Fordi vi har blitt kjent, stiller man opp for hverandre og ser at det ikke er nødvendig å sitte med alle vanskelighetene sine selv. Da det brant på asylmottaket, hjalp folk til og skaffet sengeplasser og utstyr til beboerne i løpet av en halvtime. Av de hundre beboerne på asylmottaket var det bare åtte som måtte overnatte i kirken. Resten fikk bo i folks private hjem inntil asylmottaket var beboelig igjen. Det er så deilig å se at mye av fremmedhatet vi hadde her før i kommunen er borte.
For en tid tilbake traff jeg en dame som hadde hatt bruk for hjelp i en periode. Nå hadde hun flyttet til en annen kommune som falt utenfor vårt område. Selv om hun var glad for at økonomien var bedret så savnet hun samholdet vi hadde her ute i Sund.
Hva er din fremtidsvisjon for hjelpegruppen?
Den beste tilbakemeldingen jeg kan få er når folk sier: » Nå trenger vi ikke deg lenger». Det er kjekt når de melder seg klare til selv å hjelpe. Mitt håp for gruppen er at den skal bli overflødig fordi fattigdom ikke eksisterer mer. Men det skjer ikke. Så jeg håper at gruppen kan eksistere i mange år fremover. Når jeg dør, håper jeg det er en like ivrig person der ute som kan føre dette videre.
Har du noen tanker om hva vi alle, uansett situasjon, kan bidra med for å hjelpe de vanskeligstilte?
Man trenger ikke være med i en hjelpegruppe for å gjøre noe for andre. Alle har et talent eller tid til overs som på en eller annen måte som kan komme andre til gode. Noen kan strikke sokker, lage et måltid og invitere barn på filmkveld og popcorn. Andre kan tilby sine tjenester som for eksempel frisør og barnevakt. Kanskje noen bare har et behov for å snakke med en som ikke sladrer videre. Det er verdifullt.
Å gi bort ting er alltid varmt velkomment. Et tips er å ha en kartong stående et strategisk sted, der man kaster klær som er hele og fine men ikke passer mer.
Å donere penger er også et flott alternativ. 300 kroner til legen eller 70 kroner til et par underbukser er lite for de fleste av oss, men mye hvis det betyr at du må velge bort middag.
Det er gratis å smile til en fremmed og gir stor avkastning til de som ligger nede. Man vet aldri om han som ligger i rennesteinen er skadet eller syk. Man vet aldri årsaken til en annens tragedie. Vi er alle Guds barn, uansett rase, kjønn eller seksuell legning. Alle er like mye verdt i Guds øyne. Det du gjør mot en av Hans minste, gjør du mot Han.
Du er kristen og ble medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige i voksen alder. Kan du helt til slutt fortelle den spesielle historien om ditt første møte med misjonærene?
Jeg traff misjonærene for første gang i 1992. Da åpnet jeg døren for to menn i dress, jeg var toppløs! Jeg hadde nettopp fått datteren min Renate og hadde brystbetennelse. Legen hadde gitt beskjed om at brystene måtte luftes etter amming, så da gjorde jeg det. Da det ringte på døren hadde jeg helt glemt at jeg ikke hadde noe oventil! Jeg var mildt sagt i ammetåken! Misjonærene forsvant. 1 1/2 år senere, like etter nyttår, var det et fryktelig uvær på Vestlandet. Stormen hadde feid taket av husene og snøen var mange meter høy. Jeg kikket ut av vinduet og så to menn. Jeg tenkte: Der går 2 idioter. To mannfolk i dress og regnjakke med snø til livet. I dette været! Jaja, stakkarene kan jo ikke bare stå der ute, så hvis de ringer på her, får jeg invitere dem inn og gi dem kaffe å varme seg på. Misjonærene banket på døren og var helt blåfrosne. Jeg bød på kaffe og te uten at de ville ha, men kakao tok de. På grunn av stormen måtte de bli en stund. De ble 4,5 time og spiste middag. Jeg slukte hvert ord de sa og før de gikk sa jeg ja til å bli døpt. Jeg ble døpt 3mnd senere.

eldrid tositat eldrid

3 comments on “Fra å være sengeliggende til å drive en veldedig organisasjon med 500 brukere og hjelpere.

  1. Dette er så inspirerende og herlig lesing. Du er et eksempel på at hver og en av oss kan gjøre en stor forskjell for andre, vi er ikke bare ubetydelige små mauer i en stor tue, vi alene kan forandre mye til det bedre.

    Liker

  2. Eldrid Antonesen
    13. juni 2014, kl. 13:17 (Rediger)

    Tusen takk!
    Svar
    Linda Johnson
    16. juni 2014, kl. 13:04 (Rediger)

    Så inspirerende og imponerende!

    Liker

  3. Jeg flytter over alle «sider» til «innlegg» men da følger ikke kommentarene fra «sidene» med. ( Eller jeg skjønner ikke hvordan man gjør det..) Så jeg måtte klippe og lime litt, se ovenfor! 😉

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: