Livshistorier

Jenn er første kvinne i sin familie som: Får diagnosen ekstrem svangerskapskvalme, flytter til et fremmed land og konverterer til mormonkirken.

Navn: Jennifer Kathleen Neily Andersen (aka Jenn)

Bosted:  Oslo

Sivilstatus: Gift

Interesser: Søvn, mat, sjokolade og strikking

Utdannelse: Bachelor of Science in Nursing (BScN)

Jobb: Mamma. Eier av klesmerket ”knots.”

Oppgave i kirken: Sekretær i barneforeningen «Primær»

 

Jenn og Marius ble foreldre for første gang i juli 2016. Jenn fødte en velskapt og nydelig liten jente, som var elsket fra første stund. Men svangerskapet til Jenn ble totalt annerledes enn hva hun hadde sett for seg. Hun fikk diagnosen hyperemesis gravidarum.

Kan du fortelle om svangerskapet ditt med Hyperemesis Gravidarum?

Jeg fikk diagnosen hyperemesis gravidarum (HG). Hyper betyr «altfor mye» «emesis» betyr «å kaste opp», ”gravidarum” betyr svangerskap. Så diagnosen innebærer ekstrem kvalme, vekttap og liten mulighet for å holde mat og drikke nede. Det er en sykdom som rammer 0.5-3,2% av gravide kvinner. At jeg ble en av disse skjønner jeg ikke!

 

Jeg har alltid hatt lyst til å bli mamma. Jeg gledet meg veldig til å skape liv, kjenne sparkene i magen og føle en helt ny kjærlighet. Så lykken var stor da graviditetstesten var positiv. At jeg skulle bli syk var ikke i mine tanker, da alle i min familie har hatt normale svangerskap. Men slik ble det altså ikke.

Kvalmen kom med en gang. Den spredte seg i hele kroppen og jeg følte meg lammet, paralysert. Jeg ble behandlet med medisinene afiparan og postafen og de gjorde at jeg sov ca 16 timer i døgnet og jeg måtte sykemeldes fra jobben. Etter en stund sluttet de å funke. Det var helt grusomt, det var ikke noe fri fra kvalmen og situasjonen var klaustrofobisk.

I uke 21 ble jeg innlagt fordi det hadde gått fire dager uten at jeg klarte å holde på en spiseskje med vann. Da fikk jeg endelig medisinen jeg hadde mast på å få tidligere, zofran. Denne er veldig sterk og beregnet for kreftpasienter som opplever kvalme på grunn av cellegift. Jeg var så lettet da legen skrev resepten til meg fordi jeg visste at den ville hjelpe. Zofran gjorde at resten av svangerskapet gikk lettere, jeg fikk noen gode dager inne i mellom. Noen ganger også flere dager etter hverandre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det var vanskelig å vite hva man burde gjøre disse dagene. Ta det med ro i håp om å få enda flere gode dager? Gjøre ting man virkelig har lyst til selv om man risikerer tilbakefall neste dag? Dette var mine dilemma. Det var langt mellom de gode dagene så det var om å gjøre å benytte de på en best mulig måte.

Etter ni grusomme måneder kom den etterlengtede dagen, fødselen var i gang! Til tross for at det ble setefødsel så gikk alt veldig bra. Å holde Olivia i armene for første gang er et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme.

Hvordan har din fysiske og psykiske helse vært etter fødselen?

Kvalmen avtok så fort morkaken var født og siden har den vært borte. Nå er den fysiske formen på topp og jeg føler meg pigg og full av livskraft. Du kunne ikke visst at jeg hadde vært så syk hvis jeg ikke hadde sagt det.  Siden jeg ikke la på meg noe under svangerskapet og fødselen gikk fint, så kjentes kroppen ut som «min» med en gang.

Det å ha HG er traumatisk og det tar lang tid å bearbeide det man har vært gjennom. Det er veldig skummelt å gå gjennom noe som hyperemesis og tenke «Hvis jeg hadde levd for 100 år siden så er det store muligheter for at jeg ikke hadde overlevd». Det er tøft å tenke på at kroppen kanskje ikke er skapt for å lage barn siden det er en så stor del av det å være kvinne.

Så det er ikke mulig for deg å få flere barn?

Det er 86% sjanse for at jeg skal få HG ved neste svangerskap. Det er noen med sykdommen som klarer å få flere barn. Men da kreves det at man har et stort nettverk som kan bistå med hjelp til hjem og barn. Vi har ikke dette. Så selv om jeg håper at jeg bare var uheldig denne gangen så er jeg realistisk. Vi ønsker å prøve en gang til, men dette må planlegges nøye med legen vår. Vi har ønsket oss en liten flokk og det er en sorg å vite at dette høyst sannsynlig ikke er mulig for oss. Jeg visste ikke at man kunne føle kjærlighet til barn man enda ikke hadde født. Jeg har sørget over at jeg kanskje aldri vil få holde dem alle. Jeg har akseptert det nå og funnet en indre ro. Vi er velsignet med en fantastisk datter som er så høyt elsket.

Under samtalen med Jenn så kan jeg høre antydning av aksent. Det er fordi Jenn er fra byen North Bay i Canada. Ikke langt derifra, i Ottawa, møtte hun sin Marius fra Norge og Jenn flyttet hit sommeren 2014. Våren 2015 så giftet de seg. Språkferdighetene til Jenn er imponerende, det samme er viljen til å integreres i et fremmed land.

Hvorfor har det vært viktig for deg å integreres i Norge?

Da jeg flyttet til Norge for snart tre år siden, så visste jeg at det ville være for mange år. Det var derfor viktig for meg å integreres så fort som mulig for å føle meg hjemme. Viljen til å integreres handler også om respekt ovenfor nordmenn. Det er jeg som er annerledes og jeg forventer ikke at alle rundt meg skal ender seg for mitt behag. Det er selvsagt viktig å holde fast på noen ting fra eget hjemland også. Det er ikke alle som er heldige nok til å få sjansen til å bo i et annet land og oppleve en helt ny kultur. Jeg er så takknemlig for denne muligheten og da vil jeg lære så mye jeg kan. Å bli integrert skjer ikke ved tilfeldigheter. Du må planlegge bevisst, se etter muligheter, jobbe hardt og være villig til å lære og ender på deg selv.

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva er det vanskeligste med å bo her?

Det er bare to ting som er vanskelig med å bo i Norge. Det første er at jeg bor så langt unna familien min. Jeg hadde ikke noe spesielt hjemlengsel før jeg ble mamma. Men nå har dette endret seg. Å bære frem et barn er bare noe vi kvinner gjør og jeg savner min egen mamma å dele dette med. Jeg savner hun fryktelig mye. Jeg synes min mamma er den aller beste mor et barn kan få, og nå den aller beste mormor. Jeg skulle ønske at Olivia kunne være nærmere henne. Jeg merker at jeg på mange måter viderefører den oppdragelsen jeg selv har fått og jeg savner den personen som gjorde barndommen min helt himmelsk.

Det andre som gjør det vanskelig for meg er at jeg ikke får bruke utdanningen min. Jeg er utdannet sykepleier, men programmet er ikke godkjent her. Det er helt håpløst!

Jenn er altså den første kvinnen i sin familie som får diagnosen Hyperemesis under svangerskapet og den første som flytter til Norge. Hun er også den første i sin familie som konverterer til Mormonkirken. Som medlem av den presbyterianske kirke var dette et overraskende valg for mange.

Hvordan rotet du deg borti mormonene?!

Jeg er altså fra byen North Bay i Canada. Her gikk jeg på High School med en gutt som var mormoner. Han var den eneste på skolen min som var det. Vi ble etter hvert kjærester. Jeg var ikke interessert i denne kirken i det hele tatt og han var happy med det. Jeg var aldri med på møter eller andre aktiviteter. Første gang jeg satte min fot innenfor kirkebygningen var i begravelsen til hans kjære mor. Før jeg dro så ville jeg lære mer om hva mormonene trodde om døden/evig liv. Jeg gikk inn på lds.org og leste om frelsesplanen eller «Guds plan for sine barns lykke.» Dette «konseptet» traff meg veldig. Men ikke noe dypere enn at jeg likte det og tenkte «ja, så hyggelig» og det var det.

Jeg flyttet til byen Ottawa for å studere sykepleie på universitet der. I løpet av denne tiden så var det mye «on and off» med kjæresten min. Vi bodde i hver vår by og var ikke så mye sammen. Men kirken var alltid i tankene mine, helt siden begravelsen.  Jeg klarte ikke la det ligge så da høsten kom dro jeg en søndag for å besøke kirken. Bygget var låst! Jeg ble skikkelig skuffet og irritert. Man låser da ikke kirken på en søndag! Senere fikk jeg vite at det var Stavskonferanse akkurat den søndagen 🙂 (Stavskonferanse er et møte for alle menighetene i et avgrenset område)

Selv om dette forsøket mislyktes så var det jeg hadde lært om frelsesplanen fortsatt i tankene mine. Min familie tilhørte den Presbyterianske kirke og vi var en passe aktiv familie med kirkegang noen ganger i året. Jeg vokste opp i et veldig godt hjem der vi ble undervist om Gud og Kristus. Mamma læte oss at alle gode personer kommer til Gud. Da jeg lærte om frelsesplanen så var det en fortsettelse av det jeg hadde vokst opp med, det passet sammen som hånd i hanske. Å lære om at familier kunne besegles til hverandre og ha et evig bånd føltes som en selvfølgelighet.

Den påfølgende våren, i mai eller juni, gjorde jeg et nytt forsøk, denne gangen kontaktet jeg misjonærene. Jeg hadde flyttet tilbake til North Bay for sommerferie og bodde hjemme hos mammaen min. Det var en fantastisk prosess å bli undervist og jeg ble døpt i september.

Jeg husker en komisk episode fra denne perioden. Før dåpen min skulle jeg ha et intervju i kirken, men plutselig gikk brannalarmen av! Vi sjekket bygningen men kunne ikke se eller lukte tilløp til brann. Vi klarte ikke å skru av alarmen heller så vi måtte ringe brannvesenet. Det ble full uttrykning og kirkens parkeringsplass fylte seg opp! Vi fikk tatt et morsomt bilde, om ikke annet!

 

 

 

 

 

 

 

 

Måtte du gjøre mange justeringer etter at du ble medlem av kirken?

Nei. Å bli medlem av Jesu Kristi kirke av Siste Dagers Hellige opplevde jeg ikke som så veldig annerledes enn hva jeg var vokst opp med. Det ble mer et tillegg eller en utvidelse av det fundamentet jeg allerede hadde bygget opp gjennom min kristne tro, verdier og forståelsesgrunnlag. Mormonene bruker også bibelen. Jeg hadde ingen problemer med å akseptere at det fantes mer hellig skrift som mormonsbok. For meg er det logisk at Gud snakker til alle sine barn, ikke bare folk i Israel. Jeg er ikke overrasket dersom det skulle dukke opp tekster/plater/opptegnelser fra Asia og Europa. Josef Smith var det vanskeligste/rareste å forstå. Men han blir sett på som en profet, ingen Kristus. Det er Gud og Kristus vi skal tilbe og kun de. Så det at jeg hadde noen vansker med Josef Smith ble betydningsløst i det store bildet.

Jeg har som sagt vokst opp i et kristent hjem med gode verdier. Det er en del av hvem jeg er. Å være medlem av Jesu Kristi Kirke har gitt meg bedre forståelse og glede. Det gir meg mer fred og ro. Det gir meg mer trygghet og en dypere mening med livet mitt. Jeg har fått flere verktøy som hjelper meg å bli en bedre versjon av meg selv.

Jeg møtte Marius da han var misjonær i menigheten min, lite visste jeg da at jeg skulle flytte til Norge og gifte meg med han!

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvordan opplevde familien din valget ditt om å bli medlem av mormonkirken?

Foreldrene mine var ikke så glad for dette, jeg bodde hjemme da jeg ble undervist av misjonærene.  Mamma syntes det var vanskelige å forstå hvorfor ikke den presbyterianske kirke og tro var nok. Hvorfor jeg måtte bli døpt igjen. Jeg har forståelse for at hun var bekymret. Jeg hadde også blitt det dersom Olivia skulle bli medlem av en kirke jeg ikke kjente til.

Mamma fortalte at hun ikke ville komme i dåpen min, men var tydelig på at hun fortsatt elsket meg og ville ta meg imot med åpne armer etterpå. Jeg ville ikke at kirken skulle komme mellom meg og mamma og ødelegge det gode forholdet vårt. Men jeg hadde et sterkt ønske om å bli døpt og visste at dette var et riktig valg for meg. Jeg måtte gjøre det selv om jeg ikke fikk min mors «velsignelse».

Dåpsdagen kom og jeg var innstilt på at jeg ikke fikk delt den med mamma og pappa. Men så kom de allikevel!! Jeg var ubeskrivelig lykkelig.

Mamma er den mest Kristus-like personen jeg kjenner. Hun har vært så tålmodig med meg og vist meg ubetinget kjærlighet. Hun støttet meg selv om hun var uenig, det har hun gjort i mange andre situasjoner også. Mamma viste meg kjærlighet i tiden jeg ble undervist a misjonærene selv om jeg visste at dette var vanskelig for henne. Mammas eksempel underviste meg om Kristus. Dette motiverte meg faktisk til å stå på og lære mer om kirken. Jeg ville bli som min mor og se andre med Kristi øyne.

Det er nå 6.5 år siden jeg ble døpt og mamma er faktisk glad for at jeg er medlem av kirken. Hun er glad for at jeg har en sterk tro og ser at evangeliet gjør meg godt.

 

Er det annerledes å være en «mormonkvinne» i Norge enn i Canada tror du?

Nei, ikke særlig mye. Det er jo en større religiøs kultur i Canada, så på noen måter er det kanskje mer akseptert å være aktiv i en kirken der. For meg så handler det å være en mormonkvinne om hvordan du er mot andre. Det er å vise kjærlighet og tålmodighet. Det er å løfte andre og hjelpe dem til å se hvor verdifulle de er. Det er å tjene andre og prøve å være en god eksempel. Disse tingene kan gjøres uansett hvor man bor i verden.

 

2 comments on “Jenn er første kvinne i sin familie som: Får diagnosen ekstrem svangerskapskvalme, flytter til et fremmed land og konverterer til mormonkirken.

  1. .

    Liker

  2. Anna Linda

    Åh. Føler veldig med Jen. Hadde HG med begge barnen og det var 18 grusomme måneder som satte spor på mange måter. Ble veldig glad over Jen føler seg «på topp» igjen. Hurra for at en graviditet bare er 9 måneder lang!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: