Mitt vindu

Så jeg holder munn. Til jeg ikke gjorde det lenger.

Det aller siste jeg hadde forestilt meg i hele verden, var at jeg skulle starte en blogg som satt meg selv i en religiøs bås! (oppdatert: Bloggen min «mormonkvinner» heter nå «et vindu»

Jeg har alltid ønsket å «være som alle andre,» blende inn og uten en spesiell merkelapp i panna. Jeg har aldri likt å diskutere eller være spesiell tydelig på egne meninger. Jeg oppleves nok som sosial og utadvendt, men kjenner på at jeg bærer en hemmelighet. Jeg vil nødig røpe hva dette er fordi jeg er usikker på mottagelsen. Vil jeg bli kritisert? Latterliggjort? Sett ned på? Må jeg forklare i det uendelige? Klarer jeg å forklare godt nok? Jeg orker ikke forholde meg til dette og unngår derfor visse samtaleemner og kan komme med unnvikende eller vage svar der jeg kunne vært klar og presis. Jeg kan unngå tilstelninger og invitasjoner. Nye vennskap kan bli overfladiske istedenfor nære. Jeg åpner meg ikke helt opp.

Jeg er personlig kristen med en universal tilnærming rammet inn av mormonismen. Hvorfor må jeg føle at dette er en hemmelighet? Fordi jeg er redd for møtet med avsløringen. Jeg er redd for å bli møtt med et stereotypisk bilde av meg selv og satt i bås. Jeg vil ikke bli ilagt meninger og holdninger på bakgrunn av andres forhold til mitt trossamfunn. Jeg vil ikke at noen skal overføre et eventuelt negativt tankegods fra andre medlemmer/ledere over på meg. Som om jeg ikke er et selvstendig, tenkende individ. Som om jeg er en nikkedukke og kun sier amen og ja takk.

Så jeg holder munn. Til jeg ikke gjorde det lenger.

Jeg har vært gjennom en periode der jeg ikke lenger ville være medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, herunder klengenavnet Mormon kirken. Men så etter noen år, ville jeg det. Jeg fikk noen erfaringer disse årene som gjorde at jeg eide troen min på en annen måte. Jeg ble stolt. Jeg ble glad. Jeg ble trygg på egne opplevelser.

Samtidig ble jeg eldre. Mer livserfaring. Tryggere på meg selv. For hva betyr det egentlig å være som «alle andre»? Det går jo ikke! Vi har alle vår unike personlighet som er med å farge samfunnet vi er en del av. Jeg begynte å få en stemme. En stemme jeg ikke var så redd for å høre selv eller dele med andre.

Det ble en blogg. Mormonkvinner. Ved dette satte jeg meg selv i en religiøs bås, jeg tok tyren ved hornene. Jeg måtte stå for noe jeg delte med et mindretall. Jeg måtte skrive, jeg som hater å skrive. Det utenkelige var gjort!

Jeg husker fortsatt dagen jeg publiserte min første post. Det var «min» historie. Hjerte banket og hånden skalv der jeg vurderte frem og tilbake om jeg skulle trykke «enter». Jeg hadde en voldsom drivkraft i meg men var splittet i avgjørelsen. Så jeg diskuterte spørsmålet: «Eline, du har noe på hjertet. Hva er det verste som kan skje?» Det verste var som skissert ovenfor, mine grunner for å holde på «hemmeligheten». Mens diskusjonene pågikk oppdaget jeg til min forbauselse et naturfenomen på kveldshimmelen. Over fjorden var det den mest fantastiske solnedgangen jeg noen sinne hadde sett. Jeg ble fylt med fred og i det sekundet presset jeg «enter». Ingen vei tilbake. Nå var det bare å stålsette seg mot trollene.

Å utvikle denne bloggen og til stadighet være «offentlig mormonkvinne» har vært en stor selvutviklede prosess. Jeg så på et intervju med prinsesse Märtha Louise på Skavlan. Hun hadde fått råd fra kongen og siterte han: «Vær ærlig og sann, stå for den du er. Ellers blir du gjennomskuet.» Dette gikk til hjertet mitt og jeg vil tilføye, «ellers blir du ikke hel».

Så her jeg. Hele meg. DET er en deilig følelse det!

Og trollene har aldri dukket opp. Der fikk jeg en lærepenge. Jeg har faktisk ikke fått en eneste negativ eller stygg kommentar på noe vis. Hvordan møter vi personer som har andre synspunkter og tankesett enn seg selv? Jeg trodde det verste. Men har så langt erfart det beste. Som er respekt, åpenhet, nysgjerrighet, vennlighet og kjærlighet. Dette er idealer jeg strekker meg etter.

-Eline

Ps. Det viser seg at jeg liker å skrive allikevel! Dette har ført til blogg nr to, «Huset ved Lynne-stien! «Jeg og gjengen har tatt over mitt barndomshjem, en generasjonsbolig fra 1935. Vi skriver blant annet om hus, hage, moskusender, forfedre, familie og gamle skatter som til stadighet dukker opp. Oppdatert: De to bloggene er slått sammen og heter nå: «et vindu»

 

5 comments on “Så jeg holder munn. Til jeg ikke gjorde det lenger.

  1. Väldigt fint skrivet. Blir glad när jag läser hur du har kommit starkare ut av krisen du pratar om. Kramar från Pi

    Liker

  2. Tilbaketråkk: Sammenslåing av mine to blogger – Et vindu å betrakte livet gjennom

  3. Tilbaketråkk: Livet kan være tøft, men vi er ikke alene. Mikaelsfest i Steinerbarnehagen. – Et vindu

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: